God 17.mai, kjære fintfolk!
Jeg håper feiringen av nasjonaldagen er fin, og at det er rom for litt feiring til tross for restriksjoner og annerledesheter.
Det blir forhåpentligvis ikke slik neste år, og godt er det.
Enn så lenge får vi gjøre det beste ut av dagen og tiden. 17.mai-klem fra meg ♥
~Mathilde~
God fredag, dere!
Jeg kan ikke være den eneste som sto opp i dag med en sånn uggen følelse i hele kroppen. Bare det å vite at det er et helt år siden vi gikk inn i første lockdown, uten å ane hva som ventet neste uke, måned, år… Jeg husker vi nettopp hadde levert bacheloroppgaven vår på studiet, og satt en gjeng på Aker Brygge og feiret med bobler. Mens pressekonferansen pågikk. Helt absurd. Det er rart å tenke tilbake på den datoen, akkurat ett år siden i dag. Den ekle magefølelsen har sittet i nesten konstant siden da.
Men nok pandemi. Jeg er lei, som alle andre. Det er så lite som skjer om dagen. Jeg skriver oppgaver, følger forelesninger, og prøver å nyte sola når den titter frem. De siste to dagene har vært som kastet tilbake inn i vinteren igjen, med enorme snømengder her i Oslo. Jeg håper det forsvinner like raskt som det dukket opp. Den eneste grunnen til at jeg har vært så stille her, er fordi det er svært lite å oppdatere om. Jeg gjør det samme, om og om igjen. Men er er mars, og det er vår – i alle fall noen glimt av vår. Det skal jeg ta med meg inn i helgen. Legge til side den nitriste ettårsdagen for korona, og heller lade opp batteriene. God fredag, håper den er fin!
(Q) Hva skal dere for noe i helgen?
~Mathilde~
Så var det plutselig søndag igjen.
Jeg føler på en måte at dagene har krysset over i hverandre, og at en uke plutselig virker ganske liten. Tida går fort, og dagene passerer bare, men timene i løpet av dagen virker grenseløst lange. Det er lite som skiller tirsdag fra fredag, og mandag fra lørdag. Det er til å rive seg bittelitt i håret over, men sånn får vi bare leve litt til. Jeg snakket med farmoren min på telefonen tidligere i dag, og vi ble enige om at det er lov å si at dette er ganske kjipe tilstander. Det er sjeldent mye å skryte av, men vi bør heller passe på å skryte av de mindre tingene vi overkommer i løpet av dagen. Det synes jeg er fint å ta med seg – det er ikke nå vi skal forsere de aller største og modigste hindra. Store tanker på en kjedelig søndag, men la oss prøve å ta det med oss inn i uka – god søndag videre! Her er mine små, og litt større, øyeblikk fra hverdagen ♥
~Mathilde~
God mandag, dere – eller kanskje ikke så veldig god mandag.
Jeg er ikke helt med, kjenner jeg. Jeg vet at vi er mange som er fortvila nå, det siste vi trengte var nye, strenge, kjipe tiltak mot pandemiutviklingen. Jeg bor i Oslo, og her er vi hardt rammet. Tiltakene som ble vedtatt i helgen gjør at jeg føler at jeg ikke har noe liv. Nesten. Butikker (med unntak av matbutikker og slikt) er stengt, jeg kan ikke møte særlig mange (men jeg har jo ikke gjort det tidligere heller), og tilværelsen blir ganske ensom. Jeg har forelesninger hjemmefra (som alle andre) og prøver å få til en daglig gåtur for ikke å råtne helt vekk.
Det er lett å kjenne seg motløs, og det er lov å kjenne seg motløs nå. Vi vet at vi skal over på en bedre side. Men uvissheten om når gjør det vanskelig å stå i. Det er dødskjipe tider, og det skal vi ikke legge skjul på. Små bagateller blir store. Men jeg prøver å fortelle meg selv at det er helt åkei med en middelmådig hverdag nå, jeg skal ikke kreve så himla mye. Det kan vi godt huske å minne oss selv på, alle sammen. Det er lov å være motløs, bare vi kommer oss ut av det igjen!
For meg har det vært gåturer, kaffekopper og det å stelle seg om morgenen som har gjeldt. Småting som funker.
~Mathilde~
Og der bikket jeg 22 år!!
I går var dagen min, og jeg er et skikkelig bursdagsmenneske. Så det å ikke kunne få feiret skikkelig med masse gode venner og fest, var særlig kjipt nå. Men jeg får ta det igjen senere! Uansett, jeg var en svipptur hjemom i Larvik for å i det minste være litt sammen med familien min, og det var superkoselig! Jeg elsker bursdag, og setter så pris på fine mennesker som tar seg tid til å sende gratulasjoner og hilsener. Jeg fikk sushi til bursdagsmiddag og mamma hadde bakt kaker, så det var egentlig helt perfekt! Det er skikkelig rart hver gang jeg blir ett år eldre, særlig etter fylte 20 år – jeg føler liksom at jeg skal være så voksen nå. Jeg føler meg ikke akkurat spesielt voksen, men jeg tror jeg er akkurat der jeg skal være, og det er i det minste bra! Jeg kommer aldri til å slutte å være så barnslig at jeg skal forlange å gå med krone på bursdagen min!
~Mathilde~
I dag, den 10. oktober markeres Verdensdagen for psykisk helse. En dag jeg pleier å vie litt ekstra oppmerksomhet. For den står for noe så viktig, et nødvendig fokus på hvordan vi har det med oss selv. Et fokus på hvordan psykisk sykdom henger sammen.
Årets tema er ‘spør mer’. Ved å spørre og å vise interesse for de vi har nær, kan vi bidra til mer varme og inkludering. Mindre ensomhet og mangel på forståelse. Å være åpen om psyken er krevende, det kan kjennes umulig og altoppslukende for den som sliter. Men hvis vi viser at vi tåler hverandres tanker og følelser, kan vi bli bittelitt sterkere gang på gang.
Så spør noen en ekstra gang hvordan de har det. Det kan bety så mye mer enn du tror. Og hvis du selv får spørsmålet, våg å vær ærlig. Jeg heier på deg og den kampen du kjemper ♥
~Mathilde~
God mandag!
I dag har jeg fartet rundt siden klokken tolv, og følt meg ganske så produktiv. I en komplett rutineløs hverdag er det tross alt gull verdt. Jeg har også lest masse pensum, og det i seg selv er en grunn til å klappe seg på skuldra. Men herlighet, jeg fikk nesten litt bakoversveis da jeg så at det var siste dag i august i dag. Jeg har skrevet om at jeg synes høsten kommer snikende innpå allerede, men jeg har liksom tatt august og sensommeren forgitt likevel. Plutselig er den over. I morgen er det høst, sånn offisielt, på ordentlig. September – herlighet, jeg lurer på hvor sommeren ble av. Og jeg lurer på om høsten vil bli like rar. Det vil tiden vise… Nei, takk for nå, sommeren. Det skal bli godt med litt tjukke gensere og varme jakker snart!
(Q) Er dere klare for høsten nå?
~Mathilde~
God formiddag!
I dag har jeg en helt rolig onsdag foran meg. Jeg har vært så mye på farten denne uka allerede, at jeg kjenner at en dag kun satt av til lesing og en gåtur er mer enn innafor nå. I går var jeg med på noe veldig, veldig spennende. Villa Sult, som er en institusjon jeg har hatt mye med å gjøre, har et samarbeidsprosjekt med Nasjonalmuseet hvor man skal oppleve og møte kunst på en meningsfull måte. Litt sånn kunstterapi-aktig, og vi er en gruppe på åtte stykker – hvor jeg var heldig nok til å få være med. Vi skal møtes annenhver uke for å jobbe videre med kunst og kunstformidling, og det er noe jeg ser skikkelig frem til. I går var vi på fantastiske Villa Stenersen på Vinderen, hvor vi blant annet fikk utfoldet oss selv. Det var så spennende å male ut ifra assosiasjoner og følelser, så jeg er veldig positivt overrasket etter første samling!
(Q) Har dere vært med på noe lignende før?
~Mathilde~
Jeg tror ikke det har vært ett sekund uten regn siden i går kveld. Det regnet da vi satt på verandaen i familiebursdagen til mamma og måtte trekke inn. Det regnet da jeg kjørte bilen hjem i tussmørket ved midnatt. Det regnet da jeg la meg for å sove, jeg sovnet til lyden av lav tromming på vinduet. Det regnet da jeg våknet. Og det regner enda.
Men det er litt koselig, for jeg kan krype opp i en av lenestolene nede i stua og lese en bok. Sitte like ved glassdørene ut mot terrassen og se på jordet som snart svømmer i vann. Det er ganske fredelig på en plass som denne, alt annet er stille, og regnet er det eneste som lager lyd.
~Mathilde~
I dag er verdensdagen for psykisk helse.
En dag for å sette litt ekstra lys på det vanskelige og vonde. En viktig dag. I år er temaet «gi tid», og selv om det kan virke diffust, er det ganske avgjørende.
Å gi tid kan handle om å gi deg selv tid, og det kan handle om å bli gitt tid til. For psykisk sykdom krever tid. Det blir aldri bedre av å knipse med fingeren.
Prosessen er lang, og for min del handlet det om å få tid. Verdifull tid fra folk rundt som trygget, heiet eller støttet på veien. Men tid kan også være svært frustrerende, for ofte kjennes tiden ut som stillstand. Men vit at den er ikke det.
Samtidig er det viktig å huske tiden man gir seg selv, tiden man bruker på å bli bedre, falle tilbake og bli bedre igjen. Mange ganger. Den er viktig, for hvis vi ikke kan være tålmodige med oss selv, da hjelper omgivelsene svært lite.
Så vær raus med deg selv, stopp opp, husk å puste. Jeg heier på deg og kampen du kjemper!
(fra min Instagram i dag, på en av de viktigste dagene jeg vet om.)
Klem<3
