når ikke alt henger sammen

Jeg beklager for at jeg har vært såpass fraværende de siste dagene. Men i blant skjer ting som gjør at man må prioritere annerledes, og det skjer ting som helt flytter fokuset vekk fra det man pleier. De siste dagene har vært lange, hektiske og vonde. Jeg har prøvd så godt jeg kan å stå i hverdagen, ikke isolere meg vekk fra den. For det er viktig. Men det har krevd sitt. Jeg mistet en av mine aller kjæreste for noen få dager siden, og siden da har alt handlet om å ta dag for dag. Mer ønsker jeg ikke å gå inn på, men jeg vil likevel at dere vet. Bare fordi det er vanskelige tider. Og akkurat nå skal det være lov å kjenne på sorgen, så lenge den ikke tar overhånd. Det går seg til, men det krever ganske mye…
Jeg må bare få ta tiden som trengs. Huske på alle de gode minnene. Ønsker dere alle en veldig fin uke videre ♥

når hele himmelen faller ned

Og himmelen bare: nå åpner vi oss.
Så falt januarsnøen lett over Oslo.
Store, hvite filler.
Overalt.

debutert som foredragsholder

God fredag!

Jeg er nesten litt stum etter gårsdagen. Det var en kveld med så mange inntrykk og gode ord! Det er ganske stort å si at jeg har stått foran en forsamling på relativt mange lærere og pratet om personlige, men ekstremt viktige temaer, på selveste Cappelen Damm. Jeg har lenge drømt om å bruke stemmen min til noe klokt, og endelig følte jeg at jeg fikk gjort nettopp det. Usunt kroppsfokus og spiseforstyrrelser. Jeg var så nervøs før vi skulle opp på scenen og snakke, men etter hvert ble det så naturlig. Hele samtalen fløyt så fint. Jeg hadde muligens verdens flinkeste psykologspesialist, Bente, ved siden av meg, og hun gjorde alt veldig mye tryggere. Da vi var ferdige var det så mange som ville prate med oss, stille spørsmål eller fortelle at de satte pris på det vi hadde snakket om. Jeg blir helt opprømt bare av å tenke på det nå, men herlighet, så vellykket kvelden ble! Jeg har søren meg debutert som foredragsholder!!

~Mathilde~

krøpet under teppet

Hei, dere!

Det er skikkelig kaldt om dagen (!). Jeg har jo blitt veldig strømbevisst etter at jeg flyttet for meg selv, og unngår derfor å bruke varmeovnen på rommet mitt. Jeg pakker meg heller inn i lag på lag med klær og skjerf, eller jeg kryper under tepper. Det er så klart noe av det som er sjarmen med høsten, å kunne brette teppet over beina og sette seg til med en kopp te og en bok, men jeg har liksom ikke hatt roen til å gjøre det. Det er alltid noe annet jeg kan gjøre, og alltid noe bedre jeg kan bruke tiden på. Jeg må virkelig lære meg å slappe av bedre. For jeg sier jo ofte at jeg skal gjøre nettopp det, uten å faktisk roe meg ned. Hehe, litt dobbeltmoralsk der, altså. Men i går tok jeg meg i nakkeskinnet og satte alt annet på pause. Jeg dro frem favorittpleddet mitt, og lette frem noen gode bøker i bokhyllen. Følte jeg virkelig hadde høst-stemningen over meg, men det var så fint. Så, dersom dere er hakket bedre enn meg til å ta pauser og slappe av, vil jeg virkelig oppfordre dere til å gjøre dette litt oftere enn dere tror dere trenger. Det skal i alle fall jeg prøve!

(Q) Pleier dere å gjøre slikt som dette?
~Mathilde~

gjennom hodet streifer

… tanker som at jeg hadde det veldig fint i går kveld. Ute for å ta et par øl med ei venninne jeg har fått på studiet, men som jeg ikke hadde sett på noen dager. Hun er fantastisk.
… tanker som at jeg egentlig er litt lei av å jobbe med nyhetsproduksjon og innleveringer opptil ørene. Det hadde vært fint med et pust i bakken.
… det at jeg har overvurdert meg selv litt når det kommer til hvor mye krefter jeg egentlig har. 
… småting som jeg føler at jeg burde ha gjort, men ikke rekker eller orker å gjøre, men som likevel ligger å murrer i bakhodet og plager meg fordi jeg ikke tar tak.
… en drøm om å kunne sove ut og føle meg uthvilt etter natten. I dag er jeg hjemme og jobber med studiet, trengte en morgen uten stress. 
… og mye, mye annet som bare virrer rundt og prøver å få orden på kaoset.

 

høst, bare ren, vakker høst

Det at jeg elsker høsten og alle dens farger er ingen hemmelighet. Tvert imot. Jeg får en sånn varm følelse i en ellers ganske kald kropp av bare det å kunne gå over St. Hanshaugen hvor bakken er heldekket av oransje og gult, eller å tusle gjennom gatene hvor trærne har lagt fra seg løv på bakken.
Selv det å stå opp tidlig, tidlig om morgenen og gå til skolen med musikk på øret i krisp høstluft, er deilig. Å kunne kle seg i tykke gensere, store skjerf, varmere sokker, votter som varmer kalde fingertupper og høstsko som tåler all slags vær. Det er bare godt for sjela.
Det er midt i oktober, og høsten er akkurat slik den skal være på denne tiden. Ren og god. 

~Mathilde~

verdensdagen for psykisk helse

Hei, dere!

I går, den 10. oktober, var Verdensdagen for psykisk helse, og den ble markert med masse arrangementer og foredrag rundt om i Oslo. Det er så deilig å bo i en by hvor det skjer så mye hele tiden, spesielt på en dag som dette. Tidligere har Verdensdagen vært en veldig viktig dag for meg, men jeg har ikke kunnet markere den på noen måte utover det å skrive en tekst på Instagram og feire litt for meg selv. I år, derimot, kunne jeg bare plukke i diverse arrangementer å dra på, og det var så stas å endelig kunne markere dagen litt mer enn bare å skrive om den! 
Klokken åtte var jeg nede på Rådhuset for å få med meg den offisielle markeringen av Verdensdagen, med panelsamtale, diktlesing av Pia Tjelta og utdeling av Åpenhetsprisen som gikk til Else Kåss Furuseth. En skikkelig fin og verdig start på dagen. Etter det dro jeg på skolen for å se hvordan OsloMet hadde arrangert rundt dagen. Der var både Lørdagsrådet med live-show og litt andre aktiviteter. Til slutt fikk jeg med meg en god og veldig viktig panelsamtale med Spisfo om selvmedfølelse og egenomsorg. Jeg virret rundt fra det ene til det andre for å få med meg mest mulig i går, men det var virkelig verdt det på en dag som nettopp den! 

(Fra Instagrammen min i går)
I dag markeres en av de viktigste dagene jeg vet om: Verdensdagen for psykisk helse, med temaet Vær raus. Raushet kan være mangt, vi kan være rause med hverandre, med omgivelsene og med oss selv. Det siste er lett å glemme. Vi er stort sett gode på å vise raushet overfor medmenneskene våre, men hvorfor er vi så dårlige på vise det til oss selv? Om man er rammet av en psykisk lidelse finnes det ikke noe som heter pauser. Det ligger noe som gnager, konstant. Da er det så viktig å gi seg selv de pusterommene man kan finne. Selv om de er korte, eller få. Tillat deg å puste, tillat deg å gjøre det akkurat du trenger. For å være raus med seg selv er kanskje det aller vanskeligste – men aller viktigste. 
Jeg heier på deg, uansett hvilken kamp du kjemper! Så bare pust. Og gjenta. Hold ut ♥  

(Q) Har dere vært med å markere Verdensdagen for psykisk helse?
~Mathilde~

poesi

God lørdag, dere!

Det er så deilig å våkne opp i leiligheten med mine beste venner. Like deilig som det er å gå hvert til sitt midt på natta og legge seg på hvert sitt rom, men likevel sammen med mine beste venner. Begge de to siste kveldene har vi endt opp på rommet til en av oss, liggende trykket sammen i en seng, for å se på film eller bare være sammen. Vi behøver liksom ikke være oppå hverandre til enhver tid, men den tiden vi er sammen er bare så deilig. Vi er endelig samboere!

Men når jeg først er alene, da nyter jeg den tiden. Det er ikke lenge til studiestart og til den hektiske hverdagen begynner igjen, og jeg prøver virkelig å ta disse dagene med ro. Jeg vil ikke være utbrent allerede før studiene er i gang. Jeg ender som regel opp i senga mi (som i grunn er midtpunktet og hoveddelen av rommet, hehe) med en serie på skjermen eller en bok i hånda. Jeg leser mye, jeg prøver i alle fall. Jeg elsker å slå meg til ro med en bok og bare konsentrere meg om ordene og teksten. Særlig glad er jeg i poesi. Da jeg handlet inn saker til skolestart med mamma, fikk jeg med meg en haug med diktbøker. Hun jobber i bokhandel, og derfor skjemmes jeg stadig vekk bort med masse bøker eller diverse sånne ting. Jeg fikk med meg hele fem poesisamlinger, og jeg har klødd helt i fingrene etter å pløye gjennom de. Jeg bare elsker lyrikk, det er så meningsfullt og tomt på samme tid. Det er så enestående. For tiden leser jeg Ruth Lillegravens “Sigd”. Jeg har enda mange flere samlinger som venter, men jeg må nesten spare dem litt. 

(Q) Er noen av dere like betatt av poesi som meg?
~Mathilde~