Slutten av april var jo helt nydelig og skikkelig klassisk vår-idyll. Jeg hadde håp for mai også, men så langt har det stort sett bare vært regn og tunge skyer på himmelen. Jeg hadde en skikkelig fin lørdag for litt siden, da sola fremdeles var varm nok til å kunne steke i parken. Jeg møtte Thea, min fine stesøster, i Bjølsenparken. Der hadde vi en liten piknik mens vi skravlet i en liten evighet, og bare nøt sola som varmet. Vi fikk til og med solt oss litt – det er vår, det! Det var en så hyggelig ettermiddag, og jeg gleder meg allerede til været tillater sånne parkturer igjen. La oss håpe det ikke er så langt unna!
(Q) Har dere sittet ute i parken enda i vår?
~Mathilde~
God lørdag! Jeg kjenner at det å skulle oppdatere til stadighet om det bittelille, ganske så uinteressante, som skjer i pandemihverdagen min ikke er så givende. Så jeg beklager for dårlig oppdateringer, men jeg har ikke mistet gleden ved å skrive og dele smått og stort fra hverdagen, altså! Jeg går rundt med mye deilige følelser av våren om dagen. Det er så godt å se på alt som spirer og vokser til liv. På alle trærne som blir mer og mer grønne for hver dag som går. Selv om det er slutten av april, føler jeg ikke at den skikkelig ekte våren har kommet før nå. Den har latt vente på seg… Men desto finere når den først er her! Jeg gleder meg til varmere mai-dager og håper på en fin avslutning på april. Våren er en av de fineste tidene jeg vet om ♥
En sånn som bare oppstår i noen få, korte minutter mens sola krysser horisonten og like før den slukes av havet. Og det er noe av det vakreste jeg vet om. En sånn magi er ikke hverdagskost, og særlig ikke i storbyen. Nei, denne finnes først og fremst hjemme, langs kysten. Et fargespill, så lekent og fritt. Og den gir meg en sånn ro som bare den kan gi.
Åh, ser ikke dette litt over gjennomsnittet idyllisk ut?
Da jeg var en tur hjemme i påskeferien, dro vi ut på en liten skogstur med pappafamilien. Jeg bor jo tross alt på en gård langt inne i skauen, og vi er omgitt av masse berg, skog og fjell. Pappa har brukt pandemien effektivt, og laget en skikkelig fin bålplass oppe på ett av fjellene bak gården, og hit dro vi på en god formiddagstur for å ha litt kvalitetstid sammen. Vi tente bål, grillet både pølser og pannekaker, skøyt med luftgevær, klatret i trær (noe av det gøyeste, mest barnlige jeg vet om!) og koste oss skikkelig. Det var en ordentlig fin slutt på påskeferien hjemme for min del, og jeg er altfor dårlig til å være nok ute i skog og mark. Jeg gleder meg allerede til neste gang dette skal gjentas!
Plutselig, litt sånn uten at jeg egentlig har merket det helt, var mars over. Vi er snart en uke inne i andre vårmåned. Jeg synes det har gått fort, jeg. Mars har bydd på så mye av både vinter og vår, jeg har kost meg i solsteika og måttet kaste jakka den ene dagen, men kledd meg i tykk parkas og krøket meg sammen av kulde den neste dagen. Sånn er vel alltids overgangene, men jeg er så veldig klar for sånn ordentlig varm og god sol nå. Heldigvis har noen av påskedagene hjemme i Larvik vært fine, og jeg har fått litt påfyll av både finvær og kos før det brått er hverdag igjen. Ha en fin uke videre!
De siste dagene har jeg tilbrakt hjemme på en ørliten påskeferie i Larvik. Det er vanligvis så mye påsketradisjoner her, men i fjor og i år har alle utstillingene, kunsten og påskegatene vært stengt. Men været har vært knallfint, så vi har kommet oss ut på både en og to turer i sola. I går møtte vi mormor og morfar med god avstand på en rusletur med ispause i Stavern. Det var ordentlig deilig, og vi fikk gått rundt i både leieren der og de fine gatene i byen. Det var så hyggelig, og selv om det ikke henger gul pynt i trærne der i år, fikk vi påskestemning av været. Etter turen til Stavern reiste vi hjem, og der hadde jaggu meg påskeharen vært på oppdrag. Både Leah, Mikael og jeg sprang rundt i hagen og lette etter påskeegg. Lykke!
God lørdag, dere! Jeg har hatt skikkelig vårfølelse denne uka, eller vi er vel strengt tatt god inne i våren allerede. Men det har likevel vært litt halvveis med været i mars, synes jeg. Denne uka har det stort sett vært sol alle dagene (bortsett fra et ordentlig høstvær i går og i dag), og jeg har til og med kunnet dra frem en av kåpene mine til fordel for parkasen! Det sier sitt.
Forrige uke hadde jeg avtalt å møte Maren igjen, for nå var det blitt alt for lenge siden vi sist så hverandre. Så vi tok en kaffe på Åpent bakeri og gikk til Iladalen for å sitte på en benk og skravle i lange tider. Det var så hyggelig, og bare det å kunne sitte ute med kaffen uten å fryse av seg rumpa, er et sikkert vårtegn, spør du meg. Jatakk til flere sånne formiddager!
Det er liksom med litt ekstra vemod at vi stenger ned gang på gang, særlig nå. Da Oslo briljerte med dette kunstverket av en himmel for noen dager tilbake, kjente jeg meg både stolt og rørt på samme tid. Jeg fikk en sånn følelse av at byen liksom passet litt på oss som bor her. Litt sånn ‘Okei, nå gjør vi dette sammen, her er noen magiske farger til å gi litt motivasjon’, og det var så fint. Jeg er nok en smule koronagal, men det var noe veldig spesielt med å gå nedover forbi St. Hanshaugen og se opp på dette. Noen ganger er det ikke mer enn himmelen som skal til for å spre litt glede, haha. Og dette var en sånn dag!
Jeg kan ikke være den eneste som sto opp i dag med en sånn uggen følelse i hele kroppen. Bare det å vite at det er et helt år siden vi gikk inn i første lockdown, uten å ane hva som ventet neste uke, måned, år… Jeg husker vi nettopp hadde levert bacheloroppgaven vår på studiet, og satt en gjeng på Aker Brygge og feiret med bobler. Mens pressekonferansen pågikk. Helt absurd. Det er rart å tenke tilbake på den datoen, akkurat ett år siden i dag. Den ekle magefølelsen har sittet i nesten konstant siden da.
Men nok pandemi. Jeg er lei, som alle andre. Det er så lite som skjer om dagen. Jeg skriver oppgaver, følger forelesninger, og prøver å nyte sola når den titter frem. De siste to dagene har vært som kastet tilbake inn i vinteren igjen, med enorme snømengder her i Oslo. Jeg håper det forsvinner like raskt som det dukket opp. Den eneste grunnen til at jeg har vært så stille her, er fordi det er svært lite å oppdatere om. Jeg gjør det samme, om og om igjen. Men er er mars, og det er vår – i alle fall noen glimt av vår. Det skal jeg ta med meg inn i helgen. Legge til side den nitriste ettårsdagen for korona, og heller lade opp batteriene. God fredag, håper den er fin!
Hvis ikke dette er ekte, nordnorsk idyll, så vet ikke jeg!
Slik tilbrakte vi den aller siste dagen vår i Finnmark – på snøscootertur med familien. Mamma og stefaren min kjørte, mens jeg satt bakpå en scooter, og søsknene mine i en slede etter den andre. Fy søren, så gøy det var! Jeg har aldri kjørt snøscooter, og vi kjørte en ganske lang tur fra hytta og opp på Finnmarksvidda langt oppover og innover. Vi endte opp på et vann hvor vi stoppet for å isfiske (uten særlig hell), og tente opp bål hvor vi grillet. Det var så deilig, og ikke minst sinnssykt morsomt å kjøre i 40-50km/t i skikkelig ujevnt terreng! En tur jeg ikke kommer til å glemme, det var her vi virkelig fikk sett alt Finnmarksnaturen hadde å by på.
