Hei, forresten! Jeg har virkelig fått sansen for strikking, eller jeg har innsett hvor utrolig gøy det er å holde på med når det skjer lite annet. Det er kanskje verdens beste tidsfordriv… Jeg hadde som mål å lære meg å strikke skikkelig (typ noe annet en pannebånd) mens jeg var her, og jaggu tok det ikke mer enn tre dager før jeg måtte ut og kjøpe garn, hehe. Sokkestrikkeprosjektet mitt gikk unna, og det tok ikke lang tid før jeg kom inn i ‘to-rette-to-vrange’-systemet mitt. Jeg har til og med lært meg å bytte farge, felle hæl og felle tå. Det hadde jeg ikke sett for meg etter så kort tid her inne. Men jeg må vel få lov til å skryte litt av meg selv..! Nå må jeg snart ut og kjøpe mer garn og flere farger – for nå skal det sokkestrikkes så det ljomer etter!
God søndag! Det er litt mer helgestemning over meg nå, eller ikke slik jeg er vant med hjemme, men det merkes likevel at det er helg her. Mindre som skjer, litt andre folk som jobber, andre fellesaktiviteter… I går så vi på sesongstarten av Skal vi Danse, som er mitt favoritt-program, og sammen med ei annen var jeg oppe etter sengetid for å se siste delen av sendingen (vi skal i utgangspunktet legge oss halv ti her..). I dag tidlig så vi på den nyinnspilte versjonen av Annie etter frokosten, og det var veldig hyggelig. Så selv om det ikke skjer så stort i helgene her, har vi det stort sett deilig med litt mindre å gjøre. Én ting jeg merker at er av veldig stor betydning for meg, er lufteturene. Det er noe med å komme seg litt ut av bygget, og ikke minst få luftet både kropp og sinn litt. Det er nærmest gull verdt! I starten, eller den første uka, hadde jeg tur ut med personal. Nå kan jeg gå ut alene, eller sammen med de andre jentene her. Og vi kan rekke litt forskjellige ting på en halvtime. Hittil har jeg gått en sti som går langs vannet (Glomma) her, jeg har sett det jeg tror er Norges største enebolig, og jeg har vært litt i Fredrikstad sentrum. Det er egentlig veldig koselig her, og det hjelper som sagt veldig å bare kunne gå ut for å få litt luft i løpet av dagene.
forresten – sjekk hvor langt jeg er kommer på strikkingen min!!
Denne uka har vært slitsom, jeg skal være såpass ærlig med dere. Jeg har stort sett bare spist, strikket, hørt på musikk, sett på TV-serier og sovet. Så klart har det skjedd et par andre ting også, men det er liksom slik dagene blir her – i tillegg til behandling, naturligvis. Jeg er snart ferdig med sokkene som jeg startet å strikke for en uke siden. Eller, jeg er snart ferdig med den ene! Det er skikkelig gøy når man får dreisen på det – jeg som omtrent aldri har strikket før… Da jeg våknet i dag merket jeg fint lite til at det var fredag. Det blir litt sånn her, for dagene er jo stort sett like, og det er ikke så mye som skiller helg fra hverdag. Jeg hadde faktisk glemt at det var fredag allerede, men fikk fort merket det da jeg fikk noen helge-snaps hjemmefra, hehe. Så helgefølelsen er ikke helt på plass enda, men det kommer vel kanskje litt utover ettermiddagen. Vi får snakkes senere, nå skal jeg ut en liten tur. 🙂
Det er vel ingen hemmelighet at dagene her går litt ekstra sakte, og at jeg hverdagen er en helt annen enn det den var før. Jeg har måttet venne meg til nye rutiner og sette meg inn i ting jeg ikke har måttet tidligere. Men det er nå sånn det er. Det har tatt tid, og det har gjort meg utrolig sliten. Det har også vært ganske vanskelig. Jeg har ikke hoppet opp proppfull av motivasjon hver dag, det er noe jeg må bygge opp over tid. Ikke minst, har jeg innsett hvor viktig små gleder er når jeg er på en slik institusjon. Små gleder er nesten helt avgjørende! Jeg har blitt kjent med noen flere jenter her, og vi har det stadig hyggelig sammen. Her om dagen oppdaget jeg noe av det koseligste da jeg gikk inn på badet mitt. På speilet hang det en post-it-lapp (det er flere enn meg her som er tilhengere av postitgeriljaen!!). Det fikk meg virkelig til å smile – og det var så utrolig vakkert gjort av denne personen! Dette gjorde hele dagen ett hakk bedre, og jeg smiler hver gang jeg ser den på bade-speilet mitt! Jeg heier på de små gledene <3
Jeg tenkte jeg skulle skrive om noe litt annet, eller legge fokuset over på noe annet i dag. Mens jeg fortsatt var hjemme, lagde jeg meg noe jeg kan anbefale flere å sjekke ut. Det var mens sommervarmen fortsatt hang litt i, og jeg var fysen på noe litt friskt og deilig. Men altså, selv om været er litt kjøligere, og solen ikke skinner like mye nå, passer det seg fortsatt å lage denne lille godbiten om du har lyst på noe friskt og godt! Jeg fant frem noen frosne jordbær fra frysa, og tok ut en boks kokosmelk av kjøleskapet. Det er ikke verre enn det. Disse to ingrediensene blandet jeg sammen i en blender, og dermed hadde jeg en skikkelig deilig is-lignende sak. Jeg hadde ikke oppi så mye kokosmelk, så konsistensen skulle være mer fast og ha litt mer tyggemotstand. Men det kan du fint regulere ettersom hva du ønsker. Men seriøst, prøv det ut – superenkelt og godt!
Jeg skal ærlig innrømme at det er alfa omega å ha noe som får tiden til å gå her inne. Det er ikke allverdens som skjer, og det blir etter hvert kjedelig å se samme innslag av God Morgen Norge en hel formiddag. Jeg kom til Fredrikstad med maassse bøker, og det har vært gull (!!), men jeg innså at jeg måtte ty til flere midler som kunne få tiden til å gå. Så i går, brukte jeg halvtimen jeg har til luftetur, til å gå på Europris og kjøpe meg garn! Jeg har nemlig bestemt meg for å begynne å strikke sokker. Det høres så koselig ut, og jeg synes egentlig det er veldig artig å strikke (så lenge jeg klarer det, og kommer meg inn i rytmen). Altså, typ alle strikker her, og jeg kan få god hjelp av flere dersom jeg skulle stå fast med sokkestrikkingen. Men jeg må si meg bitelitt overrasket over egen instats, haha… Jeg startet i går kveld, og kan allerede se kontorene av en sokkekant. Woho!
Takk for så mange fine ord og lesninger på mitt forrige innlegg. Jeg ville ikke være vanskelig, men jeg ville at dere skulle forstå litt mer om meg og mitt. Jeg må innrømme at det kjennes litt rart å skulle blogge nå. Det er ikke helt det samme, og jeg føler ikke jeg har masse å skrive om. Gårsdagen var hektisk, veldig hektisk. Vi reiste hjemmefra klokken 7, og var i Fredrikstad 10. Det ble samtaler, jeg fikk tildelt rom, og ordnet med det i lange tider, og jeg skulle sosialisere meg litt med de andre her. Det var mye som skjedde, så jeg var naturligvis veldig sliten da kvelden kom. I dag har det også vært mye på gjøre-lista, men det meste er over. Jeg har begynt å ta meg litt til rette, og det er fint. Men det er også en lang prosess. Så vi får snakkes, jeg tenkte bare jeg skulle komme innom med en rapport. 🙂
Jeg har satt meg ytterst på sengekanten. Her er det av en eller annen grunn lettere å skrive. Jeg vet at dette blir krevende. Jeg vet at dette vil koste meg.
Jeg har delt hverdagen min i det offentlige siden jeg var sjetteklassing og gikk på barneskolen. Jeg tenkte at blogging ville være morsomt, at å gi av meg selv på den måten, var spennende. Det har det absolutt vært, men jeg har jo forandret meg ettersom årene har gått. Det er omtrent seks og et halvt år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg, og siden den gang har jeg oppdatert nokså hyppig. Jeg har tatt dere med på oppturene mine, på opplevelsene mine og på store deler av hverdagen min. Men det er spesielt én ting jeg har utelukket.
Jeg har vært vanvittig opptatt av å ha en fasade. Jeg har vært “flink pike” alt for lenge. Jeg har ønsket at livet mitt skulle se perfekt ut. Jeg har delt alt det positive, og svært lite av det negative. Jeg har vært redd for å fremstå uperfekt. Og det har vært lite smart, jeg har lurt leserne mine. Jeg har lurt meg selv. Fasaden min ble så viktig for meg, at det andre til slutt raknet litt. Det har ikke vært lett. Det har vært enorme nedturer – som jeg ikke har våget å dele. Når jeg ser gjennom bloggen min, ser jeg ofte det stikk motsatte av den egentlige meg. Jeg er ikke slik, jeg er langt ifra perfekt, og jeg er alt annet enn en svevende sky av oppturer.
Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg syk, eller psyk. Min mentale helse ble mental uhelse. Men dette ville jeg ikke vise. Jeg var redd for å bli sett på som syk og svak og uperfekt. Så jeg lot vær å dele det. Det eskalerte, jeg ble dårligere, jeg skjulte mer.
Fra den gangen i åttende klasse, og til nå, har mye skjedd. Jeg har lært meg å være mer åpen, og jeg har lært meg å forstå meg selv bedre. Men jeg har også kommet til et punkt hvor psyken min er litt for sterk. Jeg vil ikke virke dramatisk eller jage oppmerksomhet. Jeg vil bare være ærlig og oppriktig. Slik ting er nå, må jeg sette hverdagen på vent en liten stund. Jeg må overlate dette til fagfolk som kan dette bedre enn meg akkurat nå.
Tirsdag 22. august, alt i morgen, drar jeg til Fredrikstad. Der skal jeg legges inn. Der skal jeg få en ny, midlertidig hverdag. Og jeg er så ekstremt nervøs. Men jeg føler jeg skylder dere en forklaring. Slik at jeg ikke bare forsvinner helt, eller plutselig skriver om å bo på et døgnsenter hvor jeg er i konstant behandling. Jeg vet lite om hva som venter meg. Jeg vet ikke hva som vil skje. Men jeg vet at dere fortjener å vite. Så jeg deler, for en gangs skyld.
Så lenge jeg klarte å opprettholde fasaden min, var alt bra. Da den falt fra hverandre, var det ikke lenger fryd og gammen. Jeg ble kledd naken, og hadde ikke lenger noe å gjemme meg bak.
Jeg skal prøve mitt beste å ikke forsvinne helt fra omverdenen, men jeg må ta dette i mitt tempo.
I dag har vært en skikkelig fin dag! Som jeg såvidt nevnte, ble jeg hentet av Maren, Helene og Marie mellom ett og halv to i dag. Deretter kjørte vi til Stavern for å delta på en av de kuleste og fineste ‘aktivitetene’ jeg har gjort i sommer (tror jeg). Det var i forbindelse med jobben min at jeg, tidligere i sommer, skrev om noen som arrangerer “Fuck Cancer”-perleworkshops i Stavern. Der lager man de ekstremt populære armbåndene som Kreftforeningen selger, de vi har perlet sendes senere inn til Kreftforeningen og selges. Det er jo en helt fantastisk måte å støtte de, samtidig som man har det superhyggelig sammen. Vi fikk også hvert vårt armbånd som takk for hjelpen. Personlig har jeg hatt flere tilfeller av kreftsykdom i familien, og jeg er virkelig en forkjemper for den saken. Det å kunne bidra på denne måten, var bare så vakkert og ikke minst gøy! Vi perlet en stund, og da vi etter hvert ble ferdige, dro vi videre på kafé. Vi satt oss på Det Gule Galleriet, også i Stavern, som er en av de koseligste kafeene jeg vet om. Der skravlet vi litt, og drakk kaffe og brus, for vi dro videre hjem til meg. Her har jentene vært frem til nå, og vi har sett på film og hygget oss. Snakk om perfekt søndag!!
(Q) Hva synes dere om saken og armbåndene? (Q) Hvordan har deres dag vært? ~Mathilde~
Jeg har nesten akkurat stått opp, og må si at jeg fortsatt føler meg stup trøtt, haha. Det kommer seg nok.. Kaffen min står plassert på nattbordet ved siden av meg, så jeg skal nok få kviknet litt i løpet av den neste timen. I går hadde pappa og stemoren min fest her hjemme, eller ute i låven vår – en sommertradisjon de pleier å ha. Jeg holdt meg stort sett inne og holdt på med mitt, men hjalp smått til med å rydde litt underveis. Men en stor gjeng, glade, høylytte mennesker gjør det en anelse vanskelig å få sove, hehe… Så det tok sin tid før jeg kom meg i seng, eller før jeg sloknet, men det er da helg (og om jeg ikke er helt i takt med døgnrytmen er ikke verdens undergang). Så nå skal jeg snart få puttet noe sminke på trynet mitt, før jeg blir plukket opp av Marie, Maren og Helene. Vi skal på en workshop for noe utrolig morsomt i dag – jeg tenkte å blogge mer om det senere i dag. Det er en utrolig fin sak, så jeg gleder meg til det! Ha en fin søndag 🙂
