God formiddag!
Det er med blandede følelser at jeg våknet opp i min egen seng i dag. Som jeg kort fortalte, dro jeg tilbake til Fredrikstad på mandag, og der ble jeg til i går. I august i fjor skrev jeg dette innlegget, og forklarte hvorfor hverdagen min skulle komme til å forandres stort. Det er helt rart å tenke på at jeg har vært der i snart ett helt år. Jeg har gått gjennom så mye, måttet tilpasse meg så mye, og ikke minst lært så utrolig mye. Jeg kom dit med en veldig syk holdning, var ikke motivert – jeg visste ikke engang hva motivasjon var. Jeg ville ikke skilles fra den trygge sykdommen min.
De første ukene forsøkte jeg bare å venne meg til den kunstige hverdagen inne på en institusjon. Det var vanskelig, men det gikk seg, sakte meg sikkert, til. Så fikk jeg etter hvert dra hjem på helgepermisjoner, skulle prøve å klare meg hjemme også. Frem til jul var jeg der på fulltid, og etter det startet jeg i det som så fint kalles for ‘utslusning’. En uke der, en uke hjemme. To uker der, to uker hjemme. Jeg skulle videreføre det jeg hadde lært hjemme, og jobbe uten et team i ryggen konstant. Det var vanskelig. Sånn holdt jeg på frem til denne uka. Frem til i går. Da hadde jeg min siste dag.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ta det så tungt å dra derfra, at det skulle bli så tårevått. Men dette er en innleggelse som har forandret hele meg, og som har gitt meg andre arenaer å mestre hverdagen på. Jeg har møtt så ufattelig mange tvers gjennom gode, vakre mennesker, både i miljøpersonell, behandlere og medpasienter. Det har vært beintøft å jobbe imot sitt eget hode, men jeg har fått så ekstremt god hjelp og støtte på veien. Jeg hadde aldri kommet så langt hvis ikke det hadde vært for disse menneskene.
Jeg er ikke frisk fra spiseforstyrrelsen, det tar mye lenger tid. Men jeg er i tilfriskning, og det har jeg vært i snart ett år. Jeg har strittet imot, men så lært meg å spille på lag. Dette året har gitt meg hele livet mitt igjen. Det har vært en investering av mitt eget liv.
Som sagt, jeg har langt igjen, men jeg er i hvert fall på vei. Jeg kommer til å snuble og falle flere ganger, men jeg vet bedre enn å sette livet mitt på pause akkurat nå.
så har jeg jo blitt veldig, veldig glad i Fredrikstad da. herlighet, for en vakker by.
Klem fra meg.
