Hei, fine.
I dag har jeg som sagt vært på jobb igjen, og fått gjort litt saker. Jeg har blant annet skrevet om terroren som skjedde i Nice i natt. Jeg har ikke ord for å beskrive hva jeg føler, for det er så sterkt men samtidig så sårt. En slik hendelse på nasjonaldagen til Frankrike, – jeg kjenner jeg får helt vondt i absolutt hele kroppen av å tenke på det. Hjertet mitt blør for alle de uskyldige i Nice, for alle som mistet livet, og for de som må leve med et arr på sjela i all tid fremover. Jeg har så lyst til å gjøre noe. Jeg vil på en måte vise at jeg ikke er redd. Disse menneskene som dreper, de vil at vi skal frykte dem. Være redde. Og ja, det er skummelt, det er helt horribelt. Men personlig, ønsker jeg ikke å vise frykt. For jeg vil ikke la dem vinne på den måten. Jeg kan si så mye om terrorangrepet, eller terror generelt, men jeg vil heller at alle som leser dette skal tenke litt isteden. Sende en ekstra tanke eller bønn til Nice. For iblant sier stillhet mer enn ord kan.
La Vie En Rose
…
