Hei!
Som jeg nevnte for dere, var jeg på jobb fredagen som var. Da fikk jeg sjansen til å skrive litt igjen, og jeg benyttet anledningen til å skrive en byblogg, eller en liten kronikk. Jeg måtte vri hodet mitt litt for å finne ut av hva jeg skulle skrive om, men så kom jeg fram til en kombinasjon av et fenomen som kom tidligere i november, og det at ikke alle nødvendigvis har det så lett i julen – av ulike årsaker. Jeg tenkte det ville være fint å gi de en stemme, og gjøre folk litt mer bevisste på hvor de trår. Jeg linker til saken, så dere kan lese den HER, eller så legger jeg den ved under i innlegget. Håper dere passer på hverandre i jula <3
Mens vi nå trer inn i den deilige juletiden er det lett å ha fokuset på den perfekt stekte ribba, det mest glitrende juletreet eller å få ferdig julegavehandelen. Det er jo strengt tatt det jula handler om ? for mange. Og muligens litt julekos da. Det er høytid for glede og sang, gaver og god mat. Det er lett å tenke at i julen har alle det bra.
Men det er ikke fremmed for oss at ikke alle bobler av lykke i julen. Det preger nyhetsbildet hvert år; de som ikke har det så godt, som ikke gleder seg til julen. Enten det er mangel på noen å feire med, å ikke kunne gi ungene det de ønsker seg så veldig, eller nettopp det å se alle andre enn en selv være lykkelige i julehøytiden. Det er flere enn vi tror.
Og hva er riktig å gjøre når vi hører om alle disse historiene? Hva gjør man når man har en i hus som gruer seg så til juleselskapet at den aller helst vil slippe? Jeg forstår at julen er stressende for omtrent samtlige i dette landet, men hva skjer når det bikker den grensen hvor julen er så krevende at det heller frister å spole over hele høytiden?
Dette er viktig å ta på alvor. Jeg skal ikke male et grusomt bilde nå, men se for deg at dere har samlet familien rundt julemiddagsbordet. Der sitter én som har psyket seg opp hele dagen, og sannsynligvis dagen i forveien, på akkurat dette måltidet. Kanskje fordi det er vanskelig å omgås en så stor flokk, eller fordi maten som blir plassert foran ansiktet på en er ens verste fiende. Da hjelper det lite å høre at man «må jo ta en porsjon til, gjerne en stor en!», eller at «dette måltidet har vi ventet hele året på, nå gjelder det å nyte det». Jeg sier ikke at julemiddagen ikke skal omtales, men at man bør være litt varsom på hvor man trår.
For litt over en måned siden dukket det opp et nytt fenomen. «Vær en #psyktgodvenn» – det handler om å fokusere på hvordan man kan være venn til en nær som har en psykisk lidelse. Ofte er man redd for å gjøre noe galt, ofte er man uviten om situasjonen. Men da må man ikke trekke seg unna, man må lære hvordan man skal snakke til en som har det vanskelig. Jeg tror dette er høyst aktuelt nå i julen, for tenk på hvor mye det kan bety dersom man er bevisst på å være en god venn for den som ikke har det så greit i høytiden. Ofte handler det ikke om å skulle hjelpe alle til enhver tid, men å bare vise at man kan være en venn. En «psykt» god venn.
Dette gjelder så klart ikke bare i julen, men siden den tross alt nærmer seg med stormskritt, kan det være nettopp nå fenomenet bør tas i bruk. Jeg har ingen fasit, men tror at hvis alle ofrer det en ekstra tanke, blir julen kanskje litt lettere for noen.
