å sette hverdagen på pause

Jeg har satt meg ytterst på sengekanten. Her er det av en eller annen grunn lettere å skrive. Jeg vet at dette blir krevende. Jeg vet at dette vil koste meg.

Jeg har delt hverdagen min i det offentlige siden jeg var sjetteklassing og gikk på barneskolen. Jeg tenkte at blogging ville være morsomt, at å gi av meg selv på den måten, var spennende. Det har det absolutt vært, men jeg har jo forandret meg ettersom årene har gått. Det er omtrent seks og et halvt år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg, og siden den gang har jeg oppdatert nokså hyppig. Jeg har tatt dere med på oppturene mine, på opplevelsene mine og på store deler av hverdagen min. Men det er spesielt én ting jeg har utelukket. 

Jeg har vært vanvittig opptatt av å ha en fasade. Jeg har vært “flink pike” alt for lenge. Jeg har ønsket at livet mitt skulle se perfekt ut. Jeg har delt alt det positive, og svært lite av det negative. Jeg har vært redd for å fremstå uperfekt. Og det har vært lite smart, jeg har lurt leserne mine. Jeg har lurt meg selv. Fasaden min ble så viktig for meg, at det andre til slutt raknet litt. Det har ikke vært lett. Det har vært enorme nedturer – som jeg ikke har våget å dele. Når jeg ser gjennom bloggen min, ser jeg ofte det stikk motsatte av den egentlige meg. Jeg er ikke slik, jeg er langt ifra perfekt, og jeg er alt annet enn en svevende sky av oppturer.

Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg syk, eller psyk. Min mentale helse ble mental uhelse. Men dette ville jeg ikke vise. Jeg var redd for å bli sett på som syk og svak og uperfekt. Så jeg lot vær å dele det. Det eskalerte, jeg ble dårligere, jeg skjulte mer. 

Fra den gangen i åttende klasse, og til nå, har mye skjedd. Jeg har lært meg å være mer åpen, og jeg har lært meg å forstå meg selv bedre. Men jeg har også kommet til et punkt hvor psyken min er litt for sterk. Jeg vil ikke virke dramatisk eller jage oppmerksomhet. Jeg vil bare være ærlig og oppriktig. Slik ting er nå, må jeg sette hverdagen på vent en liten stund. Jeg må overlate dette til fagfolk som kan dette bedre enn meg akkurat nå.

Tirsdag 22. august, alt i morgen, drar jeg til Fredrikstad. Der skal jeg legges inn. Der skal jeg få en ny, midlertidig hverdag. Og jeg er så ekstremt nervøs. Men jeg føler jeg skylder dere en forklaring. Slik at jeg ikke bare forsvinner helt, eller plutselig skriver om å bo på et døgnsenter hvor jeg er i konstant behandling. Jeg vet lite om hva som venter meg. Jeg vet ikke hva som vil skje. Men jeg vet at dere fortjener å vite. Så jeg deler, for en gangs skyld. 

Så lenge jeg klarte å opprettholde fasaden min, var alt bra. Da den falt fra hverandre, var det ikke lenger fryd og gammen. Jeg ble kledd naken, og hadde ikke lenger noe å gjemme meg bak. 

Jeg skal prøve mitt beste å ikke forsvinne helt fra omverdenen, men jeg må ta dette i mitt tempo. 

Klem i fleng fra meg. <3

3 kommentarer
    1. Jeg er så stolt av deg jentami, du brenner for alt du driver med og jeg er så stolt av å kjenne deg. Elskerdeg, masse lykke til – du er ufattelig god å ha <3 love

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg